I dag så har vi utforsket begreper som rasisme, folkemord og
likeverd.
Ofte så dukker spørsmålet om hvorfor vi skal i det hele tatt
bry oss om noe som hendte for 70år siden. En hendelse som overskygger resten av
historiens grusomheter med å bli tilegnet en enorm mengde energi.
Hvorfor bruker vi så mye tid og ressurser hvert år på å
forske, formidle og forvalte denne historien? Hva er det som gjør Holocaust så
unik? Er det mengden med døde? Likegyldigheten til de som så det skje? Det at
det skjedde med jøder?
Falstad formidler en historie om en hendelse som har skapt
et skille i hvordan vi tilnærmer oss kunnskap om fortiden. Tradisjonell
historietenking vil alltid prøve å nærme seg en hendelse med et objektivt
perspektiv, men et spørsmål som ofte stilles i kontekst med holocaust forskning
er hvordan mennesker kan ta stilling til en slik katastrofal hendelse med
objektiviteten i behold? Er det i det hele tatt et mål?
For meg så er det ikke en historie som bare tilhører en
krig, som tilhører alle jøder, som tilhører verden.
For meg så vil historien alltid være personlig. Og med det
så var objektiviteten allerede vekk.
Mine forfedre,
jødiske immigranter, kom til Trondheim for å unnslippe fattigdom, sult og
forfølgelse. De ville ha et nytt å bedre liv.
Min bestefar, Leif Klein var født og oppvokst i byen. Under
krigen ble han internert på Falstad på grunn av sin etnisitet. Han ble sendt
til Brettveit hvor han til slutt klarte å flykte til Sverige. Flere i min
familie ble drept. Det går sjeldent en dag forbi hvor jeg ikke reflekterer over
historiens hendelser som har ført meg hit.
Som etterkommer av de som så vidt unnslapp så føler jeg et
ansvar i det å eksistere. Et udefinert mål for å begrunne mitt eget liv. Jeg
tror ikke jeg vil leve for de døde, eller det at å formidle holocausts historie
– at mennesket må tilgi, men aldri glemme – er det jeg skal. Men jeg vet det
hører med. Tragedien er ikke meg personlig. Det høres kanskje forferdelig ut,
men min jødiske bestemor sier fortsatt at det å tjenestegjøre under Montgomery
i Afrika var hennes mest spennende år. Historien er farget av nyanser.
Jeg tenker ikke på meg selv som et offer, jeg speiler meg
kanskje mer i det positive vestlige perspektivet på den sekulære, lettere
romantiserte jøden. Der ledere, komikere, skribenter og filosofer som kommer
fra en rik kulturell bakgrunn, men også en historie med forfølgelser og rasisme
og dermed skal nærmest ha en bedre – medfødt? – forståelse for å takle noe av
det vanskeligste. Det å fremme en ideologi om at vi alle er like mye verdt.
Vi lever i et samfunn som ikke lengre er homogent, aldri
vært. Historien til Nordsjøens kulturer er preget av migrasjon og immigrasjon,
kulturer som møtes og skikker som forandres. Vår generasjon vokser opp i et
samfunn som er et lappeteppe av verdenskulturer, mange av dem ukjente, mange av
dem vanskelige å forstå. En flyt av informasjon og mennesker med forskjellige
bakgrunner og forskjellige perspektiv på hvordan verden ser ut møter oss hver
dag. Moderne mennesker kverulerer seg imellom om hva det er som skaper en
nasjonal identitet, hvilket grunnlag skal man gå ut ifra. Er man definert ut
ifra geografi/verdier/mat/politikk/hudfarge?
Vi har et ansvar å ikke fordumme oss. Det er ingen
unnskyldning å gjemme seg bak ignoranse når man har viten ved fingertuppene.
Vårt samfunn sliter fortsatt med problemer som rasisme og fordommer, og
historien har visst oss at det er lettere sagt en gjort å inspirere til
forandring. Om det er noe vi kan ta med
oss fra denne minneverdige dagen så er det forståelsen for hva dere – hva vi –
representer for framtiden, den uskrevne historien. Vi går inn i en tid som er
preget av konflikt, rotløshet og dramatiske omveltninger. Ideologi holder ikke
mye kraft lengre. Det "globale mennesket" er like mye en sosial
konstruksjon som det "nasjonale mennesket." Vi er kanskje alle litt
rotløse, å det gjør egentlig ingenting. Vi fortsetter som før.
Det er lett å se på
verden i dag som fremmed; det enkleste er å snu ryggen til. Jeg vil ikke preke
noen idealisme, jeg tror selv ikke på et utopi, et ord som i seg selv kan bety
"ingensteds" – men jeg tror om det er en ting vi kan ta med oss fra
det vi har lært her i dag er at dere har et valg, og den kunnskapen jeg håper dere vil tilegne
dere videre.
Dere har et valg om å huske fortiden, å gjøre deres egne
refleksjoner av det som blir sagt å skrevet. Dere har et valg i å faktisk innse
vår modernitet og hva det innebærer. Dere har et valg i å forme fremtiden.